Midt-Østenkonflikten English version

Bakgrunnskunnskap

Bodde palestina-araberne i dette området før jødene kom?
Fakta er at det motsatte er tilfelle.

Dette landområdet innerst ved Middelhavet ligger svært strategisk til som knutepunkt for tre verdensdeler. Opp gjennom tidene har krigshærer underlagt seg området. Den arabiske hær kom for første gang innover dette området på 630-tallet etter Jesu fødsel. Jerusalem falt i 638 e. Kr.; Damaskus i 635 e. Kr. for Muhammeds hærer.

På tross av romernes forsøk på å utrydde jødene i år 70 e. Kr., var jødene den største folkegruppen da araberne kom på 630-tallet. En jødisk hær i Gallilea på 20.000 mann hadde på dette tidspunkt erobret land fra byzanterne, så deler av landet var styrt av jøder. Det er interessant å registrere at den arabiske hær kalte området ”Jødeland” etter jødene som bodde der. Araberne hadde makten over landet i 435 år – til tyrkerne overmannet dem i 1.072 e. Kr.

Hva med navnet: Palestina. Har ikke det med arabere å gjøre?
Nei, det har det ikke. Ordet palestina kommer fra Filistin/filisterne som var et folk som bodde ute ved kysten i gammeltestamentlig tid. De var innvandrere fra Egeerhavsøyene.

Vi kjenner til den romerske okkupasjonsmakt over jødene på Jesu tid. Ved flere anledninger prøvde jødene å riste dem av seg. Men romerne tok hardt igjen: utdrivelsen av jøder fra landet i år 70 e. Kr. er kjent. Mindre kjent er den jødiske oppreisten i 132-135 e. Kr. under lederen Bar Kokba (Stjernesønnen). Under denne oppreisten greide jødene å få kontroll over hele Judea inkludert Jerusalem.

Den romerske keiser Hadrian var rasende; jødene skulle ødelegges! Nå skulle ikke jødene bare miste landet sitt, men navnet skulle også utraderes. Navnet Palestina ble valgt (og Aela Capitol for Jerusalem) – helt tilfeldig.

Dette navnet ble tatt opp igjen i 1917 under fredsavslutningen etter den første verdenskrig, og har etter det blitt brukt av araberne i en kynisk ordkrig for å tilrane seg retten til landet.

(P.s.: Det regnes med at Abraham dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’an ca 1900 f. Kr. Josvas invasjon i landet etter utgangen fra Egypt skjedde på 1400-tallet f. Kr.)

Har jødene vært tilknyttet området siden Jesu tid?
Det har hele tiden siden Jesu tid bodd mindre eller større jødiske samfunn i Jødeland. Krigshærer har uttynnet befolkningen alvorlig, som f. eks. korsfarerne som stuva synagogene fulle av jøder og tente på. Men folkevandringen tilbake til Judea/Samaria har skjedd kontinuerlig. At det første trykkeriet i Midt-Østen ble satt opp av jøder i Zafed/Gallilea i 1563, viser tilstedeværelsen av jøder i middelalderen. Folketellinger viser flertall av jøder i byen Jerusalem fra 1880-tallet.

Hvem eier landet: jødene eller araberne?
Som jeg har påpekt tidligere var jødene der 2.000 år før araberne (1.400 f. Kr. – 638 e. Kr). De mange forskjellige okkupasjonsmakter i området har påtvunget de etniske befolkningsgrupper deres tro og språk. Tross dette har jødene overlevd som folk. De er de eneste som har stått fram som et eget folk i området.

Jødisk suverenitet i området ble anerkjent under fredsavslutningen i Paris i 1919 etter første verdenskrig. Den tyrkiske okkupasjonsmakten led nederlag sammen med tyskerne, og det tyrkiske imperiet ble delt opp. Frankrike skulle sørge for ro og orden i Libanon/Syria inntil landene kunne bli selvstendige (det franske mandat). Egypt og andre araberland fikk løfte om selvstendig frihet. Området som bestod av nåværende Jordan og Israel skulle være et hjemland for jødene. Britene tok det gamle navnet Palestina (fra 135 e. Kr.) og satte for dette området. Erklæringen som omhandler dette landområdet som et nasjonalhjem for jødene, kalles Balfour-erklæringen. Representanter for Midt-Østens arabere og det jødiske folk var invitert til fredskonferansen i Paris. Under denne konferansen var Emir Faisal innforstått med at Palestina skulle reserveres som et avgrenset område, hvor jødisk selvstyre skulle utfolde seg. Faisal aksepterte Balfour-erklæringen og sluttet en avtale med den zionistiske verdensorganisasjon, hvor han bekreftet at alle skritt ville bli tatt for å sikre virkeliggjørelsen av Balfour-erklæringen. Disse synspunkter kom til uttrykk i et skriv fra Emir Faisal: ”Vår delegasjon her i Paris er i alle henseende bekjent med de forslag som den zionistiske organisasjon er forelagt for fredskonferansen, og vi betrakter dem som moderate og riktige. Så vidt det står til oss, vil vi gjøre vårt beste for å hjelpe disse forslag igjennom. Vi ønsker jødene et meget hjertelig ”velkommen hjem”. (3.mars 1919). Dette skrivet etterfulgte undertegnelsen av avtalen mellom Emir Faisal og Dr. Weizman.

Reaksjoner på Balfour-erklæringen.
Selv om det arabiske lederskap gav aksept til en jødisk stat (de hadde selv fått utdelt mange land), gjorde ikke den menige muslim i området det. Fra 1920 begynte arabiske fiendtligheter mot kibbutser i Galilea. Påsken 1920 i Jerusalem skjedde det noe som innvarslet en ny epoke i striden mellom arabere og jøder. Plutselig gikk araberne amok, trengte seg inn i de jødiske kvartaler med klubber og kniver, slo ned og drepte jødiske menn, gamle, barn, voldtok kvinner og plyndret butikker. Fra da av ble jødiske kolonier angrepet av bander som drap og satte fyr på avlinger og vegetasjon, eller rykket opp trær.

På grunn av dette opprettet jødene forsvarsorganisasjonen Hagana, som skulle forsvare jødiske kolonier mot arabiske angrep.

Transjordan blir født.
For å blidgjøre araberne satte britene tilside hele området øst for jordanelven for en ny arabisk stat til(Transjordan). Dette utgjorde fire femdeler av det palestinske området, og er den største palestinske staten. Jødene håpet nå på å få ha resten av området i fred. Det hadde vært stor immigrasjon av jøder helt fra 1850-tallet – for det meste fra Russland og Polen. Dette medførte arabisk tilflytning vestover, da nybyggerkoloniene gav arbeid. Britene bistod også med større mengder gjestearbeidere fra Syria, f. eks. da Haifa havn skulle bygges. Disse gjestearbeiderne har aldri returnert. (Derfor har Haifa en relativt stor arabisk befolkning).

1920 – 1947: Arabisk terror.

Selv om britene gav araberne en ekstra stat –Transjordan, fortsatte terroren mot jødene i landet. En kan sammenligne med intifadaen de siste to år. Muslimene ville ikke ha en jødestyrt stat i området. I denne tiden øket arabiske tilflytning sterkt – uten begrensning. Selv om jødene gjennom Folkeforbundet fikk rett til fri immigrasjon, satte britene hindringer i veien. Vi kjenner til at jødene måtte smugles inn nattetider via sjøveien.

Trykk kart av Palestina-delingene – tre bilder. Side 9.

Ny deling av det jødiske hjemland i 1947
Folkeforbundet håpet at den arabiske terroren skulle kulminere etter landdelingen i 1922. Men den 29.november 1947 vedtok Folkeforbundet en ny oppdeling av landet – i håp om å få fred - , nå vest for Jordanelva. Araberne skulle få enda en stat: den 22. staten, og det i jødenes kjerneland Judea og Samaria. Men araberne godtok ikke denne delingen; de ville ha hele det jødiske området, derfor ratifiserte ikke Sikkerhetsrådet denne delingen, og den kan derfor ikke regnes for gyldig. At araberne i de senere år har funnet for godt å ta Israel bit for bit (Khartoum-vedtaket 1976), og nå gjerne vil ha Judea og Samaria først, skulle ikke gi dem retten igjen å kreve Judea/Samaria/Gasa til en Palestinsk-arabisk stat. Den staten finnes allerede i og med eksistensen av landet Jordan.

Den egentlige grunnen til motstanden mot en jødisk stat begynte å komme opp til overflaten ved angrepet på den nyfødte staten Israel i 1948. Der det før hadde vært en muslimsk stat, kunne det ikke etableres en annen – i alle fall ikke en jødisk, ifølge islamsk tenkning. Vi må være klar over at de arabiske statene i området hadde også sett dagens lys. For eksempel var Jordan etablert 1946, og Egypt nyetablert i samme året. (Den jødiske staten ble nyetablert i 1948)

De nyfødte store arabiske stater stod sammen i området mot jødene. Deres krigshissermaskineri øket mot jødene utover vinteren 1948.

Var det for at araberne i området satt utrygt? Nei, araberne ble ikke truet av jødene på noe vis. En jødisk stat måtte forhindres. Dette er kjernen i konflikten fremdeles.

Araberne trenger ikke en tøddel mer jord. Påstanden om at de har levd der i ”flere tusen år”, er falsk. Det understreker da også Transjordans annektering av Judea/Samaria under Israels frigjøringskrig i –48, og Egypts overtakelse av Gaza. Hvordan kunne araberne på disse steder tolerere å bli styrt av Transjordan og Egypt når de var palestina-arabere? Tydelig var dette ikke poenget.

Palestinerne kan defineres som de folk: jøder og arabere som bodde i det palestinske mandatet. Palestina-araberne der er en del av den store arabiske nasjon. Et eksempel er Yassir Arafat, palestina-arabernes leder som hevder at han er født i ”Øst-Jerusalem” (for å legitimere et sterkere krav på landet?). Men – han er ikke født der; han er født i Egypt, og var aldri utenfor Egypts grenser før han var 28 år. (Han gikk på den tekniske skolen i Kairo, men strøk flere ganger i matematikk, så det er usikkert om han har eksamen derifra). Palestina-araberne har ikke problemer med at han er egypter – bare han hindrer Israel å etablere seg. Kan vi se svindelen?

8.”Vestbredden” og ”Øst-Jerusalem”

Kampanjen for Israels utslettelse førte til fem arabiske land invasjon på Israels frigjøringsdag i –48. Transjordan tok østre deler av Jerusalem og store deler av høydedragene i Judea og Samaria, og tross Folkeforbundets forbud, annekterte disse områdene. Landet byttet da navn til Jordan, og kalte Judea og Samaria for ”Vestbredden”. Dette landet var en ”vestbredd” for dem. Men skulle det legitimere frarøving av de egentlige navn: Judea og Samaria? 19 år senere var Judea og Samaria på israelske hender. Skulle disse 19 år legitimere navnet ”Vestbredden” framfor det tusenårige Judea og Samaria? Også dette er et politisk knep: navnet ”Vestbredden” understreker ikke jødenes tilhørighet til landet; det gjør derimot Judea og Samaria. Termen ”Øst-Jerusalem” ble også en kunstig betegnelse med en politisk undertone.

I 1964 ble PLO etablert. Var det for å befri ”Vest-bredden” og ”Øst-Jerusalem”? Nei, det satt Jordan trygt på da. Det var for å ødelegge den biten som kalles Israel. Uttrykket: palestinerne kommer nå inn med full tyngde som et retorisk middel i den politiske kampen.

Under Jerusalems tre tusen års historie har byen aldri vært delt før Transjordan urettmessig gikk inn og okkuperte østre deler av den i -48. Disse 19 årene med jordansk styre legitimerer ikke noens rett til å dele byen en gang til. Jerusalem har vært det sentrale fysiske stedet i jødisk bevissthet i over tre tusen år. Byen har aldri vært hovedsted for andre nasjoner enn den jødiske.

6-dagerskrigen i juni 1967
Utover våren i 1967 følte araberstatene seg sterke nok til et angrep på Israel.

Syrias H. Assad sa: ”Tiden er nå kommet for vår inntreden i frihetskampen” (20.mai –67)

Egypts G. Nasser sa: ”Kampen vil bli total, og vårt primære mål: Israels utslettelse” (29. mai –67)

Iraks president Arif sa: ”Vårt mål er klart: å stryke Israel av landkartet” (31. mai –67)

Algeris president Boumedienne sa: ”Den arabiske kamp må føre til likvidering av Israel”. (4.juni –67).

Egypt blokkerte Israels livsviktige forbindelse mot sør: Tiranstredet. Den egyptiske hær rykket inn i Sinai og inntok kampstillinger. På Golan-høydene raslet Syria med sablene. I Egypt var hele den militære flypark gjort klar for take off – for ødeleggelse av Israel. Da kommer Israel dem i forkjøpet og ødelegger samtlige oppstilte fly ved å treffe de mest ømfintlige deler i motoren. Denne starten var viktig for utfallet av krigen. – Israel har i ettertid blitt anklaget for å ha startet krigen. Men hvem våger å si noe sånt uten å få en flau smak i munnen?

Med jevne mellomrom har araberstatene påført Israel kriger siden 1948. Først Sinaikrigen i 1956 da det lyktes Israel å utslette egyptiske terrorbaser i Sinai. Disse var oppbygd i samarbeid med Jordan og Syria, med militært utstyr fra Sovjet. Etter 6-dagerskrigen i 1967 satt Israel med Golanhøydene og Sinai, som begge gav en verdifull buffersone mellom fiendeland og Israel. Israel følte seg tryggere. Men på den aller helligste dag – Yom Kippur i 1973- da det jødiske folk stod innfor Israels Gud åsyn og gjorde bot for landets synder, angrep Syria i nord, og Egypt i sør. Bud om krig kom til den ene synagoge etter den andre. Da israelske hærer stod utenfor Kairo og Damaskus grep Sikkerhetsrådet inn. Sikkerhetsrådet grep også inn da Israel fikk overtaket i 1967. De kjente vedtak i FN: resolusjon 242 fra –67 og 338 fra –73 la føringen for utarbeidelse av en fredavslutning som bare Egypt har strakt ut handa til. Resolusjonene legger opp til at Israel skal få bo innen trygge grenser; det betyr nødvendigvis ikke at Israel skal gi ifra seg hele området som palestina-araberne var tilbudt 29.november i 1947. Men igjen ser vi at ”problemet” er Israels eksistens.

Tre år før 1973 – altså i 1970 oppstod det ville tilstander i Jordan, på grensen til Israel da aggressive palestina-arabere med PLO i spissen ville drive terrorvirksomhet mot Israel fra Jordan. Jordan var redd for sin egen sikkerhet og kastet terroristene ut av landet (Svart September). De kom til Sør-Libanon og startet sitt ødeleggende terrorvelde der. Beskytningen mot Gallilea begynte. I 1982 gikk israelske hærer inn i Sør-Libanon og rusket opp (Aksjonen Vredens druer). PLO med Yassir Arafat måtte flytte sitt hovedkvarter til Tunis. Mange terroraksjoner rundt i verden stod PLO for i denne tiden. Utrolig nok lot verdensopinionen Arafat komme til Judea/Samaria i håp om at det kunne bli fred i området. PLO har ennå ikke i sitt Charter erkjent Israels rett til eksistens.

Det har blitt diskutert opp og i mente hvorvidt Israel imøtekommer internasjonale konvensjoner for menneskerettigheter. De områder Israel tok i forsvarskrig i 1967, venter fremdeles på å få en ferdig status. Foreløpig administrerer Israel disse områder, og gjør ingen brudd på juridiske anerkjente prinsipper i denne anledning. Israel har rett til å forsvare sine innbyggere, og har plikt til å ruske opp der terror florerer. Vi kan sammenligne med USAs krig i Afganistan, der USA er heldigere stilt som ikke har terroristen innen USA. Vestens nasjoner må gå i seg selv og se ansvaret ved å kreve at Israel ikke får hindre terroristene innen sine egne grenser. Arabisk olje skulle ikke telle så mye at fundamentale etiske prinsipper settes tilside.

Flyktningeproblemet i Midt-Østen
Tilbakevendelse av palestinske flyktninger til israelsk område gjøres det innimellom krav på; skylden på nåværende flyktningesituasjon legges på Israel.

En sentral person som mener noe om dette, er tidligere statsminister i Syria (-48/-49) Haled al Azm. Han sier i sine memoarer offentliggjort i Beirut 1973: ”Siden 1948 har vi stillet krav om flyktningenes tilbakevendelse til deres hjem. Men det var oss selv som fikk dem til å forlate landet. Der gikk kun få måneder mellom vår oppfordring til dem om å komme seg ut av krigssonen, og vår appell til FN om deres tilbakevendelse.”

Altså innrømmer tidligere statsminister i Syria at de omkringliggende arabiske stater oppfordret palestina-araberne til å komme seg ut av området –”for deretter å bli med de seierrike arabiske hærene tilbake til deres hjem” (referat: radio Beirut/Kairo).

Men slik gikk det ikke. De ble plassert i flyktningeleire av de arabiske nabostatene, - for å presse vestens medlidenhet.

Samtidig skjedde en motsatt flyktningestrøm: jøder som hadde bodd i araberland i flere hundre år ble jaget ut og fratatt all eiendom. Disse var i antall enda flere enn palestina-araberne ut av Israel.Israel integrerte dem i sitt samfunn.

Den kjente palestina-arabiske forsker Sabri Jiryis, Beirut sier i sin vurdering 1975: ”Det er klart at Israel vil fremføre krav om tilbakeføring av verdier for jødiske flyktningstrømmer like store som det kreves for palestinaaraberne. Det er ingen tvil om at Israel vil fremføre dette krav i den første seriøse diskusjon om det palestinske problem i et internasjonalt forum”.

Vil vestens nasjoner ha evne til å se nøytralt da?

Det er ikke uvanlig at det etter en krigssituasjon skjer en folkeflytning, d.v.s. et bytte av folkegrupper. Etter første verdenskrig lyktes det Folkeforbundet få aksept fra Tyrkia og Hellas angående 400.000 tyrkere som levde på gresk jord om til å flytte til Tyrkia og bli integrert der. En million grekere på tyrkisk område ble drevet ut og senere assimilert i Hellas.

Ingen steder ligger det bedre til rette for en slik ordning enn blant de palestina-arabiske flyktninger. Jordan er en palestinsk stat. Israel inkludert Judea og Samaria er ikke større enn Hedmark fylke. Der er svært små vannressurser tilstede; i alle fall ikke nok for to stater. Dårligere statsmannskunst skulle man aldri høre om enn oppfordring til to stater på et slikt område.

Men heller ikke dette er poenget.

Adjunkt Grethe Tangen Olsen